Sesjon 6: Beredskap for de som trenger tilrettelegging

Vi lever i en stadig mer urolig verden – blant annet som følge av klimaendringer, krig og digitale trusler. Selv om det meste fungerer som det skal i Norge, mener myndighetene at må vi være forberedt på at ekstremvær, pandemier, ulykker, sabotasje og i verste fall krigshandlinger kan ramme oss.  Hvordan vil du og dine nærmeste klare dere hvis strømmen blir borte en lengre periode? Hva gjør du hvis vannet forsvinner? Hva hvis du ikke får handlet på en uke? Strømbrudd kan føre til at vannet i springen, kloakk-systemet, medisinsk utstyr, lading av elbil, betalingsløsninger, internett, mobiltelefon, radio, kjøleskap og mulighet for matlaging ikke fungerer som normalt. 

Fritz Arne Lilleskog, sikkerhets- og beredskapsleder i Helse Fonna HF

Beredskap må omfatte alle

Hva er brukernes plass i helseberedskap gjennom fred, krise og krig? Sikkerhets- og beredskapsleder Fritz Arne Lilleskog i Helse Fonna HF svarte på spørsmålet da han innledet sjette og siste sesjon på konferansen

 

Egenberedskap handler om å være forberedt på slike situasjoner. Kan hende det også er ei viktig arbeidsoppgave for pasient-, pårørende- og brukerforeningene framover. Sykehusene våre er etter alt å dømme godt i gang med sine gjennomganger. Annenlinjetjenesten har stilt seg spørsmålet om hvordan den kan opprettholde nødvendige og tilgjengelige tjenester når behovet øker – samtidig som kapasitet, personell og infrastruktur blir mer usikkert. Og ikke minst stiller sykehusene seg spørsmålet: Har vi planlagt sammen med dem det gjelder – og virker løsningen faktisk for dem, var en problemstilling for Lilleskog?

Det spørsmålet har han foreløpig ikke noe klart svar på. Han ønsker seg tett dialog om dette i tiden som kommer. Hensikten står skrevet med stor skift: Aktiv medvirkning -«ingenting om oss uten oss».

Når offenlige myndigheter og institusjoner nå diskuterer hvordan vi skal beskyttelse oss i krise og krig må de svare på spørsmålene:

–Hva blir tilgjengelighet i bygg (om f.eks. heisene står); hva er nødvendig transportkapasitet (om alle bil- og bussbatterier f.eks. er tomme).

Og når det gjelder informasjon til befolkningen – hvordan skal den mottas, forstås og evt. besvares om mobilnettet f.eks. ligger nede?  

For Lilleskog kan konsekvensen bli:

·      Trygghetsalarm og medisinsk utstyr virker ikke

·      Hjemmetjenesten kommer ikke fram

·      Viktig informasjon når ikke mottakeren

·      Rehabilitering og behandling stopper opp

·      Pårørende får større og mer uavklart ansvar

–Vi må ha oversikt over faktisk tilgjengelig kapasitet – ikke bare antall ansatte på papiret og spurte videre: –Når sykehusene må melde pass – hvem bærer konsekvensene utenfor sykehuset?

Han møtte raskt en tiltakende og merkbar bekymring konferansesalen med en rask opplisting av hva hans prosjektorganisasjon bør gjøre nå, Han og listet opp:

·      Kartlegge kritiske brukere og barrierer

·      Kartlegge kritiske funksjoner og faktiskpersonelltilgjengelighet

·      Avklare ansvar mellom sykehus, kommune og lokalsamfunn

·      Lage tilgjengelige varslings- og informasjonsløp

·      Planlegge for redusert drift, prioritering og utholdenhet

·      Øve sammen med brukerrepresentanter, frivillige og beredskapsråd

Hva med de som har livsnødvendige tjenester?

Lene Nilsen, nestleder i FFO Vestland

•Beredskap handler ikke bare om mat, vann og varme. For mange med funksjonsnedsettelse handler beredskap om livsnødvendige tjenester, sa Lene Nilsen, nestleder i FFO Vestland og påpekte at strøm, medisiner, hjelpemidler og kommunikasjon kan være avgjørende for å overleve en krise. Hun var hjertens enig med Lilleskog om at alle offentlige kriseplaner må ta høyde for de som ikke kan «klare seg selv» i flere døgn.

Bakgrunnen for at FFO Vestland engasjerte seg i disse store utfordringene var en informasjonsrunde som KS og Sivilforsvaret tidligere i år om totalforsvaret i kommunene. FFO var meget nysgjerrig på om personer med funksjonsnedsettelser var inkludert i kommunenes beredskapsplanlegging. Statsforvalteren informerte underveis at det ikke forelå konkrete planer, og anbefalte deltakerne å kontakte DSB

Gjennom sin deltakelse i informasjonsrunden sitter Lene Nilsen og FFO Vestland igjen med en rekke spørsmål som pasient-, pårørende- og brukerorganisasjonene i hele landet må begynne å jobbe med i kommunenes videre arbeid med samspillet mellom sivile- og militære ressurser, for å beskytte befolkningen ved kriser, katastrofer og krig.

Vi tar med sentrale punkter i Lene Nilsens gjennomgang:

Om manglende planverk:

·      Hvem har oversikt over innbyggere som er avhengige av strøm?

·      Hvem kontakter dem ved langvarig strømbrudd?

·      Hvor skal de dra dersom hjemmet ikke lenger er trygt?

·      Hvordan sikres transport til trygg plass?

·      Hvem har ansvar for medisinsk oppfølging når ordinære tjenester svikter?

Strømforsyning til livsnødvendig elektrisk utstyr hjemme:

·      Mange bruker utstyr som er avhengig av strøm. Eksempler: respirator, oksygenutstyr, ernæringspumpe, hostemaskin, seng, løfteutstyr og kommunikasjonsutstyr

·      Batteritid er ofte begrenset

·      Kommunene må ha plan for reservestrøm og prioritering

·      Det må være kjent hvor innbyggere kan få tilgang til strøm i en krise og hvem som er prioritert

Når det gjelder medisiner og medisinsk utstyr:

·      Noen er avhengige av daglige medisiner for å unngå alvorlig forverring

·      Kjølelagring kan være nødvendig for enkelte medisiner.

·      Forsyningssvikt kan ramme ekstra hardt

·      Det må finnes rutiner for tilgang til medisiner, bandasjer, ernæring, kateterutstyr og annet nødvendig utstyr. Apotek, hjemmetjeneste, fastlege og beredskapsledelse må samordnes

Når det gjelder kommunikasjon og varsling:

·      Ikke alle kan ringe 113 eller bruke digitale løsninger. Noen trenger ASK, tegnspråk, tekst, tolk eller pårørende som kommunikasjonsstøtte

·      Varsling må være tilgjengelig for personer medsyns-, hørsels-, kognitive og motoriske funksjonsnedsettelser

·      Informasjon må gis i flere format og det må finnes plan for hvordan personer kan be om hjelp når ordinære kanaler svikter

Når det gjeler evakuering og transport:

·      Evakuering må planlegges for rullestolbrukere og personer med store hjelpebehov

·      Tilfluktsrom og evakueringssteder må være fysisk tilgjengelige for alle

·      Transport må kunne håndtere hjelpemidler, medisinsk utstyr og ledsagere

·      Pårørende må ikke stå alene med ansvaret

·      Det må øves på dette før krisen kommer

Pårørende og assistenter:

·      Mange er avhengige av pårørende, BPA eller kommunale tjenester. Ved krise kan disse også bli syke, evakuert eller bli utilgjengelige. Planverket må beskrive hvem som overtar ansvar

·      Pårørende må få informasjon tidlig. Pårørende må regnes som en del av beredskapskjeden

Dermed ebbet konferansen ut med et alvorlig tankekors for frivilligheten i salen. Årets konferansier, Karen Hesseberg, fikk applaus for sin dyktige møteledelse og styreleder Åse Kallevik takket for deltakelsen og ønsket alle en god hjemreise.